Skyld

 

 

Å bære på skyld er forferdelig vondt. Noen ganger handler vi galt enten med vilje eller uten å forstå før det er for sent. Skyld er reelt, har man gjort noe galt er det naturlig og sunt å føle skyld.

Vi blir kvitt skyld ved å gjøre opp for oss overfor de menneskene som har måttet lide p.g.a. våre gale gjerninger.

Å be om tilgivelse og gjøre ting godt igjen er rett og riktig når urett er begått.

Men ikke all skyld forsvinner selv om vi gjør opp med menneskene rundt oss. Følelsen av skyld og mislykkethet kan tære på oss likevel.

Bibelen snakker om synd. Synd er først og fremst å ikke tro på Gud, dernest når vi følger vår egen vei istedenfor å vise kjærlighet til Gud og mennesker. Når vi synder er det naturlig å føle skyld. Denne skylden må gjøres opp med mennesker og Gud.

Det frigjørende er at det er ikke vanskelig! Det eneste vi behøver å gjøre er å bekjenne synden for Gud og be om tilgivelse, deretter kan vi takke Ham for at Jesus har tatt skylden på seg, slik at vi ikke behøver å bære/føle mer på den. Gud krever ingenting igjen, Han tilbyr oss tilgivelse og fred i hjertet uten annet i gjengjeld enn at vi tror og tar imot Hans tilgivelse.

Så inatt kan du sove godt!

Styrke

Godt nytt år!

Det finnes mange ting å engste seg for. Både personlige forhold og globale omstendigheter kan føre til utrygghet og angst i livet.
Gjennom medias inngående informasjon om sykdom, ustabilt økonomisk klima i verden, terror og krig kan grobunn for frykt skapes i vårt indre menneske.
I Bibelen står uttrykket "frykt ikke" mer enn 365 ganger - altså ihvertfall en gang for hver dag i året.
Gud er vår himmelske Far og Han bryr seg om at vi er redde, enhver far vil forsøke å roe ned barnet sitt når det frykter og er redd. Gud vår Far har gjennom hele Bibelen gitt oss forsikringer om at Han vil omslutte oss med trygghet og fred.
Hvis du sliter med frykt og ufred, så les Guds ord om hvordan Gud beskytter og elsker deg - hver gang frykten banker på tanke-døren din, så hold Guds ord om beskyttelse og fred opp som et vern mot følelsene som vil ødelegge freden din.
Vi vet ikke hvordan året vi skal gå inn i ser ut og hvilke utfordringer hver enkelt av oss vil møte, men jeg vet at uansett hva som kommer, kan jeg hvile i Guds overnaturlige fred og møte smerte og vanskelige, kanskje uutholdelige situasjoner i visshet om at Gud min Far møter dem sammen med meg og Han vil styrke og hjelpe meg.
Salme 121:6-8 er noen gode ord å ha med seg inn i fremtiden - Godt nytt år!

Hilsen Lene

Tanker om anerkjennelse

 

Stykket er skrevet med ønske om  å formidle en sterkere bevissthet om vårt behov for anerkjennelse og hvor vi henter denne fra. Av Lene Hande Orlien

Anerkjennelse, følelsen av å bli satt pris på, er noe alle mennesker søker – bevisst eller ubevisst. Det er vel et grunnleggende behov i oss mennesker, dette at vi vet vi er elsket og at våre ulike bestrebelser blir verdsatt av de rundt oss. Opplevelsen av å bli lagt merke til, bli sett for den man er og bli elsket.

Noen føler seg allerede som barn tilsidesatt, lite verdsatt og mindre elsket og lagt merke til enn andre. Andre blir undertrykt senere i livet og får et vakuum innvendig når det gjelder god bekreftelse av egen person. Uansett om man er bevisst dette eller ikke, kan det prege væremåten vår hvis følelsen av å være mindre verdsatt enn andre får slippe til i livet.

Enkelte voksne mennesker lever med en vedvarende tørst etter anerkjennelse fra sine omgivelser, fordi dette behovet ikke er tilfredsstilt. Det er ikke noe galt i å søke anerkjennelse, det er tvert imot naturlig og hører med til et sunt liv, men mange sliter med at behovet deres ikke blir fylt. Derfor kan man av og til treffe på mennesker som ”går på jakt” etter å bli anerkjent. De har et usunt behov for bekreftelse.

Lever man med en tørst etter anerkjennelse blir man lett litt mer selvopptatt og det blir viktig å gjøre inntrykk gjennom å fortelle om erfaringer eller kunnskap for å bevise at man er verdig til å få beundring eller anerkjennelse. Alle tegn på at man er bedre eller viktigere enn de personene man omgir seg med, føles som bevis for at man er anerkjent og viktig. Man blir også ofte, på en feilaktig måte, knyttet til mennesker som gir en ”de gode ordene”. Posisjoner i familie eller samfunnsliv blir viktig fordi det bekrefter vår verdi. Hvis man søker anerkjennelse fordi man føler seg såret så er det viktig å bli seg bevisst dette. Gamle sår som ikke gror fordi vi hele tiden skraper borti dem, må få ro til å leges slik at den sunne tørsten etter anerkjennelse kan erstatte den usunne tørsten.

Ingen mennesker ønsker å leve med et usunt behov for anerkjennelse. Hvordan kan vi som lever nær, hjelpe dem som er i denne situasjonen?

En naturlig reaksjon hvis man opplever personer som lever slik som beskrevet over, er å trekke seg vekk fra denne ”slitsomme tørsten etter anerkjennelse”. Hvis man gjør det, vil personen føle seg avvist og ikke anerkjent. Såret som ligger til grunn for tørsten, blir skrapet opp på nytt. Sårede mennesker trenger vedvarende kjærlighet og nærhet. De behøver mer enn noen andre at man elsker og går nær. De har behov av sunn støtte og anerkjennelse, men det er alltid viktig å være sann i det man gjør og ikke falle for fristelsen til å gi anerkjennelse og støtte hvis man selv ikke synes man bør gi dette. Personer med sterke anerkjennelsesbehov formelig drar disse reaksjonene ut av de som de møter eller lever sammen med. Ingen er tjent med manipulert oppførsel selv om det er for oppfylle et behov. Usunne behov bør møtes med sunne reaksjoner.

Hvordan kan man hjelpe seg selv hvis man er en person med usunne behov for anerkjennelse?

Ditt usunne behov for bekreftelse og anerkjennelse ødelegger for at du får det fordi folk ikke orker å være opptatt av deg og det du gjør hele tiden. Så det å få nok bekreftelse fra mennesker blir nesten umulig, det blir som en ond sirkel. Jeg tror at den eneste sunne måten å lege et slikt sår på er å finne frem til Guds kjærlighet og bekreftelse – Gud anerkjenner deg fordi ”Han vevet deg i mors liv”, Han ønsket at du skulle bli født, Han har telt hårene på ditt hode og Han har en plan for dine dager her på jorden.

 Jeg har selv erfart hvordan kjærligheten fra Gud som Far har vært med å lege mitt behov for å bli sett og lagt merke til. Jeg har alltid visst at Gud elsker meg, men å erfare Hans kjærlighet personlig kan lege de sårene vi har båret på og skrapt opp igjen år etter år. Bibelen forteller oss om Guds store kjærlighet til menneskeheten, men den formidler også i historie etter historie om Guds farskjærlighet. Personlig kjærlighet fra Gud til deg.Hvordan Han bryr seg om detaljene i våre liv og hvordan Hans hjerte strekker seg ut i kjærlighet fordi Han lengter etter gjensvar fra hver enkelt av oss på at vi elsker Ham og tar imot Hans legende og ufortjente kjærlighet. Det finnes ikke oppskrift på hvordan dette skjer. Hver enkelt må søke Gud. Det finnes ikke en riktig eller feil måte å søke Gud på, let etter Ham, snakk med Ham, oppsøk de som kaller seg Hans barn – søk Gud av et helt hjerte, så vil Han la seg finne. Da jeg fant Ham og Hans farshjerte kunne jeg hver dag være i Hans nærhet, bli sett, elsket og anerkjent for den jeg er. Mitt hjerte ble mettet av kjærlighet og anerkjennelse.

Ved å hente mitt behov for anerkjennelse og verdi fra Gud, frigjør jeg mine medmennesker fra ”kravet” om å bekrefte meg til enhver tid. Om de skulle ”glemme” meg og min fortreffelighet, vet jeg at Gud ikke gjør det. Jeg er i sentrum for Hans kjærlighet. Jeg blir varm og glad når jeg blir bekreftet av mennesker rundt meg, men jeg blir ikke bundet opp til og avhengig av deres ord, for Gud har allerede mettet meg med kjærlighet og bekreftelse.

Paulus setter lyset på en viktig sannhet som handler om dette temae:. Avhengighet av anerkjennelse fra mennesker kan føre til ulydighet mot Gud. Noen ganger er Gud og menneskers interesser svært ulike og hvis vi kommer i skjæringspunktet har vi en utfordring. Er man fri fra usunt behov for anerkjennelse stiller man sterkere. Da er hensynet til rett og galt viktigere enn hensynet til mitt behov for bekreftelse og anerkjennelse.

Paulus beskriver det i sitt brev til Galaterne: ” Prøver jeg nå å bli anerkjent av mennesker – eller av Gud? Vil jeg bare være mennesker til lags? Var det fremdeles mennesker jeg ville være til lags, da var jeg ikke Kristi tjener.” Noen ganger kan man måtte avskrive seg retten til å bli anerkjent av mennesker for å gå den veien Gud ber deg gå. 

Tenk hvis ikke.......

Igår morges kjente jeg på en dyp takknemlighet for at Han kom.
Tenk hvis ikke Jesus ikke var blitt født, tenk hvis Jesus ikke hadde fullført det oppdraget Han var utsendt fra himmelen til å gjøre! For meg ville det gjort at alt var annerledes - ikke på en god, positiv måte - men på en mørk og negativ måte.
Jesus entret vår dimensjon, ble menneske, døde på et kors uten å ha gjort noe galt og deretter stod opp fra de døde for så å returnere til himmelen.
Konsekvensen av at Han fullførte oppdraget sitt, har gjort at jeg kan leve med meg selv - selv når jeg mislykkes og feiler, når jeg ikke klarer å forbedre meg eller leve slik jeg burde. Når de onde dagene kommer og livet ikke går på skinner. Når jeg gang på gang blir skuffet eller skuffer meg selv og mine medmennesker - gjennom livets mange oppturer og nedturer - har Jesus gitt meg muligheten til å lene meg på en stor og trygg "pappa".

Hans fullførte oppdrag gav meg mulighet til å være Guds lille jente.
Jeg kaller Gud for "pappa" - Han fungerer som en trygg forankring i livet mitt, en person som elsker meg uansett hva jeg gjør, men som samtidig rettleder på en varsom måte.
Pappa-Gud får vite alt jeg føler og tenker, Han blir spurt om råd når jeg er i tvil om hva jeg skal velge. Har jeg mistet noe, eller forlagt en ting, spør jeg Pappa-Gud om hvor den er. Hans nærvær i livet mitt gir meg varme, kjærlighet, aksept og verdi. Det gjør det lettere for meg å gi dette videre til dem jeg møter - uansett hvem de er, hva de har gjort eller hvordan jeg har det den dagen.

Å vite at jeg er elsket av Pappa-Gud gir meg dyp tilhørighet og takknemlighet.
Å vite at jeg er ønsket av Ham gir trygghet og frimodighet til å leve ut den jeg er uansett hva andre måtte mene om det.
Å vite at jeg er til glede for Pappa-Gud bare ved å være den jeg er, gir livsgnist.
Å vite at jeg var så etterlengtet at Han sendte sin eneste sønn til jorden for at jeg skulle få muligheten til kjenne Pappa-Gud sin kjærlighet gir meg håp og visshet om frelse og et liv etter døden.

Hvis Han ikke var kommet, ville mitt liv ikke vært det samme, ville ditt?

The Bride of Christ by Alice Smith

When God saw Adam alone in the garden, He said, “It is not good.” Using a rib from Adam’s side, God formed a bride and named her Eve—the mother of all humankind. Have you ever thought of the fact that at the very moment the Father prepared a bride for Adam, He was also preparing a bride for His Son, Jesus? For every nation, tribe and tongue have their origin in Eve, and from every nation, tribe and tongue the heavenly Father has formed Jesus’ bride, the Church. The Church’s features encompass the beauty of every race and culture.
During Old Testament times, a common place to seek a Bride was at the local well. Women gathered every day at this source of physical sustenance to draw water for their families (see Gen. 24 for the story of Rebekah at the well). Spiritually speaking, for our spiritual sustenance, we must continually go to Jesus, who is the pure source of living water that sustains our souls. All too often, however, instead of finding sustenance directly from the source, Jesus’ bride drinks from tainted streams to fill her spiritual thirst with religious activity. Going to church or even joining the church, however, is not the well of refreshment. Jesus, Himself, is the well of living water that will refresh the Bride. Jesus wants to fill the thirst of His Bride with pure and clean water. He said, “He that believeth on me, as the scripture hath said, from within him shall flow rivers of living water”(John 7:38, ASV).
What does it mean to be Jesus’ bride—to be one with Him? Because we were chosen to be in Christ from the foundation of the world, when Jesus died—we died. And when Jesus was in the grave—so were we. When Jesus was resurrected from the dead—so were we! That’s why Paul could write to the Romans, “Knowing this, that our old man is crucified with him. . . Likewise reckon ye also yourselves to be dead indeed unto sin, but alive unto God through Jesus Christ our Lord”(Rom. 6:6, 11). Think of it! God’s plan for a bride—the Father’s desire for an intimate relationship with us in a divinely designed marriage—was dependent upon Christ’s resurrection from the dead! That thought alone should stoke the fire of our love for our Bridegroom. But why should we need to stoke the fire?
Just as we are enamored with our lover and life partner in the days of courtship and beginning marriage, when the days turn to months, and months to years, the flames of passion can die down to smoldering embers. One day the two lovers are shocked to realize how much they have filled their days with activities that caused them to drift apart. They have forgotten the most important fact of their relationship—their love for each other.

So it is with our relationship with Christ. We are prone to forget our love for our Bridegroom. We become careless; we get busy and distracted and make our heavenly Lover wait for us to return to Him. As the Bride of Christ, we are not going to be judged for what we have done, but for why we have done it; not for what we failed to do, but for why we didn’t do it. How, then, can we stay close to the Lord?

One thing we can do is to trust Him fully. In my anxious moments, I find myself wanting to know what the Lord is doing and why He is doing it. But He invites me to learn only about who He is. The Lord refuses to tell me the specifics about what He is doing. By getting to know Him, I learn His character and then I am able to discern His ways. I have found that those who know God’s ways know His heart; those who know His acts know only His hand. I want to know His ways, don’t you? (See Ex. 33:13; Psa. 25:4; 103:7)

When the inner spirit plunges into the fathomless ocean of God’s love, consummation of a divine union has occurred. Male or female, all are one in Christ. The Bride and her heavenly groom are one. This relationship is like a sweet perfume that fills the air. In the life of this new partnership, the human spirit experiences the joy of forgiveness, and the assurance of life eternal. An awakening of the inner life has occurred.

During the honeymoon phase of any new marriage, love is immature. The same is true when we begin our relationship with Jesus. We depend heavily on His reinforcing love. As the relationship deepens, however, we learn to give our love to Him more freely.

It's in falling in love with Jesus, Son of God, again and again that we learn of Him and become a fit helpmeet for our Bridegroom. Will you renew your love for Him today?
written by Alice Smith

Påskevandring - del 8

Den gladeste dagen i året er, etter min mening, første påskedag – den er fylt med lys og glede og håp.

At Jesus stod opp igjen fra de døde beviste at han var Guds utvalgte, Messias, Guds sønn.

Hvis Jesus ikke hadde stått opp igjen ville det han sa og gjorde vært løgn, fordi alt han gjorde og sa bunnet ut i denne påstanden om at han var Guds sønn og at Guds rike, gjennom ham, var kommet nær til oss mennesker.

Da Jesus døde sier Bibelen at han dro ned til dødsriket og tok nøklene dit, han hadde levd et syndfritt liv og på grunn av det, var han det eneste menneske som ikke døden kunne holde på.
Åp. 1:17-18
”Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende.
Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet, og jeg har nøklene til døden og dødsriket.”
Gud reiste Jesus opp fra de døde som den første av mange. For en dag skal Gud reise alle som er døde, og som har tatt imot Jesus som sin frelser, opp til evig liv med ham.
Joh. 6:40
”For dette er min Fars vilje, at hver den som ser Sønnen og tror på ham,
skal ha evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag.”
Påskefortellingen er egentlig en gedigen kjærlighetsfortelling om Jesu kjærlighet til oss mennesker.

Finnes det bevis for at Jesus stod opp fra døden?
Nei det finnes ikke vitenskapelige bevis.
Men da Paulus skrev en av brevene som står i Bibelen, skriver han:
(1 Kor. 15:6) ”Deretter viste han seg for mer enn fem hundre troende søsken på én gang. Av dem lever de fleste ennå, men noen er sovnet inn”
Altså kunne de som leste brevet den gangen sjekke med øyenvitner hvis de ønsket det.
Men vi har jo gjennom historien sett at det går an å lyve om hendelser for å oppnå ulike ting.
Disiplene til Jesus stod frem og forkynte at Jesus var stått opp, ja, de ikke bare sa det i et par år, slik at de fikk ”reddet ansikt” overfor de som hadde sett at de fulgte Jesus, men de brukte resten av livet sitt til å forkynne dette. Og ikke nok med det, men alle disiplene med unntak av Johannes, ble martyrer, det vil si at de døde for sin tro og fikk spørsmålet om å fornekte sin tro eller dø.
Hvis det hadde vært meg – og jeg hadde visst at det var en løgn at Jesus stod opp igjen – ville jeg ikke dødd for det. Og disiplene måtte jo være de første til å vite om det de forkynte var en løgn eller ikke….
Hvis Jesus stod opp igjen fra døden så måtte han ha vært Guds sønn og da var alt han sa og gjorde sant…..



















Her er en av de tingene Jesus sa:

Joh. 3:16-17
”For så høyt har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn, den enbårne,
for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.
Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham”

Dette er første påskedags budskap.
Påskevandringen er over for dette året, takk til dere som har fulgt oss på vandringen.
GOD PÅSKE!

Påskevandring - del 7

Hva skjedde da Jesus hang på korset?


Det er mange ting man kunne nevne her, men jeg tar bare med et par av de ytre omstendighetene som skjedde.

Fra kl. 9 til 12 på formiddagen la det seg et mørke over hele landet og solen ble formørket, dette varte i 3 timer!

Dette kunne ikke vært en vanlig solformørkelse, siden påsken alltid feires ved fullmåne og da kan det ikke bli vanlig solformørkelse. Det var et overnaturlig ugjennomtrengelig mørke, et bibelsk tegn på dom.

Når dette skjedde uttalte Jesus: ”Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?”
Samtidig revnet det store forhenget som skilte ”det hellige rommet” fra ”det aller helligste rommet” i templet (der paktens ark stod). Forhenget var vevd ull og var ca. 6 cm. tykt, det revnet ovenifra og ned!

Dette var et tegn på at Jesus hadde tatt bort det som skilte mennesket fra Gud og at enkelt-mennesket nå hadde mulighet til å ha personlig og direkte kontakt med Gud.

Det ble jordskjelv og døde mennesker kom ut av gravene sine da steinene falt fra døråpningen.

De som stod å holdt vakt ved korset ble veldig redde og sa: ”Dette var virkelig Guds sønn!”

Har du lyst og lese dette avsnittet i Bibelen, kan du finne frem i Matteus evangelium, kapittel 27, vers 45-54.

Jesu død på korset er kanskje den mest dramatiske hendelsen i historien. Gud er blitt menneske og tar på seg all straff som menneskene egentlig fortjener for å gjøre det mulig for oss mennesker å ha personlig kontakt med Gud og bli reddet fra dommen


Senere på ettermiddagen blir Jesu legeme tatt ned av korset, smurt inn med oljer og lagt i et linklede i en ubrukt grav som tilhørte Josef, en rik mann fra Arimatea, som var blitt en av Jesu tilhengere. Han fikk tillatelse fra Pilatus til å hente liket av Jesus og legge det i den ny-uthogde graven i fjellet. En stor stein ble rullet foran inngangen til graven, slik skikken var.


Imorgen - oppstandelsen!

Påskevandring - del 6

Til tross for at jødenes Messias-forventning var stor på den tiden Jesus levde og til tross for de mirakler og tegn han gjorde i sitt 3 år lange virke – klarte ikke den religiøse eliten i Israel å forstå at Jesus var deres Messias som de hadde ventet på i 1000 år.


I stedet for å anerkjenne Guds utvelgelse over Jesus som Messias ble de sintere og sintere på ham. De forsøkte å sette Jesus fast med ord, men hver gang fikk de svar fra ham, som de ikke kunne motsi. Da Jesus vekket Lasarus opp fra de døde og folket begynte å spørre seg om han var Messias, ble prestene engstelige. De trodde Jesus var en gudsbespotter bl.a. fordi han snakket om Gud som Far og prestene ønsket å rydde Jesus av veien, han var et problem for dem.
Da Judas, en av Jesu disipler, tilbød seg å vise dem hvor Jesus var, mot at han fikk en god slump penger, slo de til og rykket ut med bevæpnede vakter for å arrestere ham.
Siden jødene ikke hadde myndighet til å dømme noen til døden, sendte de Jesus til Pilatus for å få ham til å gjøre det. Men Pilatus kunne ikke finne at Jesus var skyldig til en dødsdom og sendte ham videre til landsfyrsten for Galilea (der Jesus kom fra), Herodes, for å få ham til å dømme Jesus til døden. Men Herodes sendte Jesus tilbake til Pilatus som til slutt satte folket som hadde møtt frem i gården, på valg, og spurte om de ville ha Jesus eller opprøreren Barrabas fri. Folket ropte da at de ville ha Barrabas fri og Jesus ble sendt bort for å henrettes på et kors.
Alt dette skjedde i de grytidlige morgentimene fra kl. 5, allerede kl. 9 hang Jesus på korset.
Hvis du vil lese hele historien og få med deg alle detaljene kan du lese den i Johannes evangelium kapittel 18 og 19.

Peter, en av dispplene, stod i bakgrunnen og fulgte med på hendelsesforløpet. Han skrev senere disse ordene i et brev til menighetene i de romerske provinsene i det nordvestlige Asia: (1 Pet. 2: 21-24)

"For Kristus led for dere
og etterlot dere et eksempel,
for at dere skulle følge i hans spor.
Han gjorde ingen synd,
og det fantes ikke svik i hans munn.
Han svarte ikke med hån når han ble hånet,
han truet ikke når han led,
men overlot sin sak til ham som dømmer rettferdig.
På sin egen kropp bar han
våre synder opp på treet,
så vi skulle dø bort fra syndene
og leve for rettferdigheten.
Ved hans sår har dere fått legedom."

Påskevandring - del 5

Selv om Jesus visste hensikten med sitt liv og var klar over hvilken enorm frelseshistorisk betydning hans lidelse og død ville få for oss mennesker, var det et helvete han gikk gjennom i timene før han overga seg til soldatene.

Jesus ble så hardt presset da han kjempet med seg selv og sin egen vilje og med tvils-tankene som kom imot ham i Getsemane natt til langfredag, at han svettet blod! Det er vel de færreste av oss som har vært i nærheten av et slikt press…..
Som om ikke det var nok å kjempe denne indre kampen, opplevde han også at de nærmeste vennene hans, som han trengte mer enn noen gang, først sovnet fra hele opplegget for deretter å flykte bort da det kom soldater for å arrestere ham.
Vi kan trygt si at Jesus ikke lente seg til andre i den lidelsen han gikk gjennom, han bar alt alene.
Uten å sammenligne graden av smerte og press som Jesus opplevde, kan vi kanskje i løpet av livet oppleve personlige "getsemane-opplevelser". Situasjoner der du vet hva du skal gjøre, men er fristet til å velge en lettere løsning. Situasjoner der du føler at det kreves all den mot og styrke du har, hvor du virkelig kunne trenge noen ved din side, men hvor venner svikter.
Ordet Getsemane betyr ”oljepresse”. Getsemane var en olivenhage som lå like ved bymurene utenfor Jerusalem.
Kan du tenke deg hvor skviset en oliven-frukt blir når man skal utvinne olje av den?
En getsemane-opplevelse er når du presses i så stor grad at de dyrebare oljedråpene i livet ditt kommer ut, olje som kan brukes til å lindre smerter i sår hos andre mennesker. Kanskje det er slik at stort press også kan frembringe det beste i et menneske?
Jesu Getsemane-opplevelse frembragte ”legende olje” (åndelig talt) som kan rense, lindre og helbrede våre menneskelige både fysiske og psykiske sår og skavanker. 

God Skjærtorsdag!

Påskevandring - del 4

For å forstå hvorfor vi feirer påske og hvilken betydning de ulike dagene har, går jeg en påskevandring sammen med dere her på bloggen.
Det er fasinerende å se sammenhengen mellom det Gud gjorde da han ledet Israels folk ut av fangenskapet i Egypt (som er utgangspunktet for den jødiske feiringen av påske) og det Jesus gjorde da han led døden på korset – det gir oss en dypere forståelse av den kristne påskefeiringen.
Vi har snakket om at utvelgelsen av det feilfrie påskelammet i Egypt, faller sammen med palmesøndag der folket hyllet Jesus som Messias, konge altså Guds utvalgte.
4 dager etter dette, skulle lammet slaktes og blodet strykes på dørkarmen for at familien i det huset der dørkarmen var blodbestenkt, ikke skulle rammes av den straffen Gud lot komme over Egypterne fordi de ikke lot Israels folk reise. Lammet ble spist natt til 15. nisan, som er vår langfredag.
Skjærtorsdag er 4 dager etter palmesøndag, på denne dagen var det vanlig at jødene spiste et nyslaktet lam, stekt med bitre urter og servert med ugjæret brød ved siden av, til minne om utgangen av Egypt.
Da Jesus skulle feire páscha med disiplene denne siste gangen før han for opp til himmelen, innstiftet han en ny tradisjon – han tilla måltidets ingredienser ny betydning. Han tok noe dette jordnære, velkjente tradisjonsmåltidet og la en ny åndelig betydning i det. 

Gjennom dette viser han oss at hans rike ikke er av denne verden, påskelammet var ham selv som var utvalgt til å slaktes for at folket skulle gå fri gjennom Jesu blod, det ugjærede brødet ble et symbol på Jesu legeme og vinene som ble servert til måltidet et symbol på Jesu blod.
Matt 26:26-28
”Mens de holdt måltid, tok Jesus et brød, takket og brøt det, ga disiplene og sa: «Ta imot og spis! Dette er min kropp.» Og han tok et beger, takket, ga dem og sa: «Drikk alle av det! For dette er mitt blod, paktens blod, som blir utøst for mange så syndene blir tilgitt”
Gjennom dette måltidet, som vi kaller nattverd, forutsier Jesus at vi mennesker kan ha del i ham. (på dette tidspunktet hadde ikke Jesus dødd og oppstått men han visste hvilken konsekvens hans død og oppstandelse ville få.) Derfor kunne han si at vi skulle spise og drikke av brødet og vinen som et symbol på det fellesskapet Gud har med oss.
Sett i sammenheng med at lammets blod ble strøket på dørstolpene og folket ble beskyttet fra dom gjennom dette, forstår vi at Jesu blod beskytter oss fra dom.
1 Joh. 1:7
”……Jesu, hans Sønns blod renser oss for all synd.”
Hebr. 9:12
”Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle og kjøpte oss fri for evig.”

Påskevandring - del 3

Det er en klar sammenheng mellom hendelsesforløpet i den jødiske páscha-feiringen og det som skjedde med Jesus da han red inn i Jerusalem, innstiftet nattverden og led døden på korset.
Jeg liker å se parareller som sammenfatter de gammel testamentlige hendelsene med det som skjedde i det nye testamentet. I påsken ser vi tydelig en slik sammenheng.
Videre skriver jeg hendelsene fra den tradisjonelle páscha-feiringen i kursiv og det som tilhører Jesu lidelse og død i vanlig skrift, slik kan du lettere se sammenhengen mellom hendelsene.
På jødenes 10. Nisan (den tiende dagen i den første måneden etter jødisk kalender) ble påskelammet valgt ut, det skulle være feilfritt, uten noe lyte.
Jesus red inn i Jerusalem på den 10. Nisan, da hyllet folket ham som konge. Jesus var det utvalgte, Guds lam som skulle slaktes og sone synden for hele menneskeheten.
Lammet måtte være feilfritt - Jesus hadde levd et feilfritt/syndfritt liv og kunne dø uten at det fantes noe synd i Ham. 1 Pet. 2:22 ”Han gjorde ingen synd, og det fantes ikke svik i hans munn.”
Blodet fra lammene som Israels folk hadde slaktet og malt på dørkarmene, reddet/frelste dem fra dødsengelen som gikk gjennom landet den siste natten før folket fikk reise ut av fangenskapet i Egypt.
I bibelen står det at Jesus er Guds lam (Joh. 1:29).
Jesus blod fungerer på samme måte som blodet fra lammet under utvandringen fra Egypt.
Når vi tror at Jesus døde for våre synder, og tar imot Jesus som vår frelser og Herre – vil Hans blod rense oss fra all synd (1 Joh. 1:7)
Fra det øyeblikket vi tar bestemmelsen om å bli frelst/bli en kristen, vil Jesu blod dekke våre liv, som et tegn på at vi tilhører Gud, slik at straffen for den synd vi har begått ikke rammer oss.
På samme måte som Israels folk måtte tro at det Moses sa var et bud fra Gud og gjøre etter det som ble sagt for å bli befridd fra fangenskapet i Egypt, slik er det også med oss, vi får høre at Jesus har lidt døden for våre synder men må selv bestemme oss for å tro det og ta konsekvensen av det for at vi skal bli befridd fra synden og skylden vi står fast i.
Straffen rammet Jesus på vegne av oss. Han hadde ingen egen straff, derfor kunne han bære vår.
Jes. 53:5:
”Men han ble såret for våre overtredelser
og knust for våre misgjerninger.
Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred,
ved hans sår har vi fått legedom”
I morgen skal vi se mer på de sammenfallende hendelsene i páscha- og påske-feiringen

Påskevandring - del 2

Igår var det palmesøndag, slik står historien fortalt i Lukas 19: 35-38:
”Så leide de folen til Jesus, la kappene sine på den og lot Jesus sette seg opp.
Og der han red fram, bredte folk ut kappene sine på veien.
Da han nærmet seg skråningen ned fra Oljeberget, begynte hele mengden av disipler i sin glede å lovprise Gud høylytt for alle de mektige gjerningene de hadde sett. De ropte:
« Velsignet være han, kongen,
som kommer i Herrens navn!
Fred i himmelen”
og ære i det høyeste!»
Vi kaller denne dagen palmesøndag, fordi folket viftet med palmegrener da de ropte sin hyllest til Jesus.

Palmesøndag er den 10. dagen i måneden Nisan(som er den første måneden i det jødiske året), ifølge den tradisjonen var det den dagen man skulle velge ut det feilfrie lammet som skulle slaktes til påskemåltidet.
Da Jesus red inn i Jerusalem på en eselfole oppfylte han en av de mange profetiene om Messisas fra Gamle testamentet.
I Sakarjas bok i det niende kapitlet og det niende verset står det:
”Rop med fryd, Sions datter! Rop høyt, Jerusalems datter! Se, din konge kommer til deg.
Rettferdig er han og full av frelse, saktmodig er han og rir på et esel, på den unge eselfolen.”
Dette er en profeti som ble nedskrevet mer enn 400 år før Jesu fødsel.

Mange av Jesu tilhengere trodde at Jesus ville bli konge i Israel, deres Messias-forventning dreide seg rundt en forventning om at han skulle ta den politiske makten, bli konge, drive romerne (som okkuperte Israel på den tiden Jesus levde) ut og at freden skulle herske.
Det er ikke rart at de forventet dette, for profetiene om Messias beskriver det slik at han skal frelse verden, bringe fred, regjere med rettferdighet osv.

Men Guds planer er ofte så uendelig mye høyere enn våre planer, han ville ikke bare gi Israel fred, men hele menneskeheten skulle få mulighet til å leve i fred med Gud, seg selv og hverandre. Bare gjennom å frelse mennesket fra synd, skyld, skam osv. og gi oss mulighet til å kjenne Gud kunne denne freden bli tilgjengelig for oss.

Jesus visste dette da han red opp til Jerusalem, grunnen til at han hadde valgt og fornedre seg selv og bli menneske var nettopp for å gi sitt rettferdige liv til soning for alle våre urettferdige handlinger.

Folket hyllet ham som konge på palmesøndag, det feilfrie lammet var utvalgt av Gud til å slaktes.
Jesus ble ingen politisk konge, men han regjerer som konge i livet til dem som har tatt imot ham og gjort ham til konge – slik bygger han sitt fredsrike her på jorden og i himmelen.

Påskevandring - del 1

Til glede for nye lesere av bloggen min, vil jeg invitere til Påskevandring på samme måte som ifjor.
Vi feirer påske på ulike måter her i Norge. For meg er påske først og fremst en feiring av at Jesus stod opp igjen fra de døde. Samtidig nyter jeg deilige ferie-dager sammen med familie og venner.
I innleggene denne påsken har jeg lyst til å gjøre en slags påskevandring gjennom påskens budskap slik vi kjenner det fra Bibelen.

Ordet påske kommer fra et hebraisk ord ”pæsah” som man tror betyr ”forbigang”.
Jødenes påskefeiring heter páscha, og feires til minne om deres utgang fra Egypt for noen tusen år siden.

For å få et helhetlig bilde og forståelse av den kristne påskefeiringen, må vi kjenne til den jødiske páscha- feiringen. Derfor vil jeg gi deg litt fakta om den i dette innlegget.

Ca. 1300 år før Jesus ble født, bodde Israels folk som slaver i Egypt. Der hadde de bodd i 430 år. De hadde det vondt og ropte sin nød ut i bønn til Gud.
Gud hørte folkets nødrop og bønner og ga Moses oppgaven med å føre dem ut av Egypt og inn i det landet Gud hadde utvalgt for dem, Kanaans land.

Vi kan lese historien om dette i 2. mosebok.

Siden Farao (som styrte Egypt på den tiden) hadde god bruk for slavenes arbeidskraft, ville han naturlig nok ikke slippe dem fri når Moses ba om å få reise med hele folket ut i ørkenen for å tilbe Gud.

Gud sendte 10 ulike plager over Farao og egypterne før de lot Israels folk reise ut av landet.

I jødenes Páscha-feiring gjennomfører de i dag de samme handlingene som Gud påla folket å gjøre den siste kvelden før de forlot Egypt.

Gud hadde, ca 500 år før dette, talt til Abraham og sagt at fra ham skulle det kommet et folk som var mer tallrikt enn stjernene på himmelen, dette folket skulle være utvalgt for Gud på en spesiell måte.

Gjennom Israels folk ville Gud vise menneskene hvem Han er og gjennom dette folket skulle Gud gi mennesket mulighet til å ha samme kontakt med Ham som Adam hadde hatt før han syndet i Edens hage.

Israels folk hadde nå vokst og blitt mange i Egypt. De var bare en familie på ca 70 personer da de ankom Egypt p.g.a. hungersnød for 430 år siden, nå var de rundt 2 millioner mennesker!

Men tilbake til Páscha-feiringen:
Dette er i korte trekk det en familie gjorde før de forlot Egypt, og som jødene i dag gjør når de feirer páscha: (Jødene har sin egen årskalender og året deres begynner med måneden Nisan, det er i denne måneden påsken feires)

Den 10. Nisan skulle hver familie velge seg ut et lam som var uten feil. De skulle ta vare på det til den 14. Nisan, da de skulle slakte det mellom kl. 15-18 om ettermiddagen. De skulle ta blodet fra lammet og stryke det på dørstolpene på utsiden av inngangsdøren.

Så skulle de steke og spise lammet sammen med bitre urter og usyret brød (altså brød som ikke var gjæret, dette fordi de hadde hast verk og det var ikke tid til å lage gjæret brød) De skulle gjøre seg klare til å reise ut av Egypt før de spiste, derfor hadde de sko og ”yttertøy” på og de stod oppreist med vandrer-staven i hånden, klare til å dra på kort varsel.

Gud hadde varslet Farao gjennom Moses om at hvis han ikke lot folket fare ville, de førstefødte dyrene og menneskene i alle Egypts familier, inkludert Faraos sønn, dø.

Farao var rasende, men ville ikke slippe folket ut av Egypt.

Den natten gikk en dødsengel gjennom landet og alle førstefødte døde, men overalt hvor det var strøket blod fra et feilfritt lam på dørkarmen, fikk den førstefødte leve.

Da dette skjedde, ropte Farao til Moses at han skulle ta med seg folket og reise ut av landet og aldri komme tilbake igjen.

Da Moses fikk høre dette, kunne han gi beskjed om at det var trygt å reise og hele folket hadde gjort seg klare og kunne dra umiddelbart.

Historien om hvordan Israels folk unnslapp fra fangenskapet i Egypt og deres vandring gjennom ørkenen til Kanaaans land er spennende lesning, men vi stopper her siden det er påskebudskapet vi er interessert i nå.

I neste innlegg skriver jeg litt mer om den påske-feiringen vi kjenner til....

Det er tid....it's time.....

The Cracked pot

An elderly Chinese woman had two large pots, each hung on the ends
of a pole which she carried across her neck.
One of the pots had a crack in it, while the other pot was perfect and
always delivered a full portion of water.
At the end of a long walk from the stream to the house, the cracked
pot arrived only half full.
For a full two years this went on daily, with the woman bringing home
only one and a half pots of water.
Of course, the perfect pot was proud of its accomplishments.
But the poor cracked pot was ashamed of its own imperfection,
and miserable that it could only do half of what it had been made to do.
After two years of what it perceived to be bitter failure, it spoke to the
woman one day by the stream.
"I am ashamed of myself, because the crack in my side causes
water to leak out all the way back to your house."
The old woman smiled, "Did you notice that there are flowers on
your side of the path, but not on the other pot's side?"
"That is because I have always known about your flaw, so I
planted flower seeds on your side of the path, and every day
while we walk back, you water them."
"For two years I have been able to pick these beautiful flowers to
decorate the table."
"Without you beeing just the way you are, there would not be
this beauty to grace the house."
Each of us has our own unique flaws. We are all cracked pots.
But if we will allow it, the Lord will use our flaws to grace
His Fathers table.
In God's great economy, nothing goes to waste.
Don't be afraid of your flaws.
Acknowledge them, and you too can be the cause of beauty.
Know that in our weakness, He is strong.

Making Pancakes

Six year old Brandon decided one Saturday morning to fix his parents pancakes. He found a big bowl and spoon, pulled a chair to the counter, opened the cupboard and pulled out the heavy flour canister, spilling it on the floor. He scooped some of the flour into the bowl with his hands, mixed in most of a cup of milk and added some sugar, leaving a floury trail on the floor which by now had a few tracks left by his kitten. Brandon was covered with flour and getting frustrated.. He wanted this to be something very good for Mom and Dad, but it was getting very bad...
He didn't know what to do next, whether to put it all into the oven or on the stove and he didn't know how the stove worked!
Suddenly he saw his kitten licking from the bowl of mix and reached to push her away, knocking the egg carton to the floor. Frantically he tried to clean up this monumental mess but slipped on the eggs, getting his pajamas white and sticky. And just then he saw Dad standing at the door big crocodile tears welled up in Brandon 's eyes. All he'd wanted to do was something good, but he'd made a terrible mess.. He was sure a scolding was coming, maybe even a spanking. But his father just watched him.
Then, walking through the mess, he picked up his crying son, hugged him and loved him, getting his own pajamas white and sticky in the process!
That's how God deals with us.... We try to do something good in life, but it turns into a mess. Our marriage gets all sticky or we insult a friend, or we can't stand our job, or our health goes sour.
Sometimes we just stand there in tears because we can't think of anything else to do. That's when God picks us up and loves us and forgives us, even though some of our mess gets all over Him.
But just because we might mess up, we can't stop trying to 'make pancakes' for God or for others. Sooner or later we'll get it right, and then they'll be glad we tried....
I was thinking and I wondered if I had any wounds needing to be healed, friendships that need rekindling or three words needing to be said, sometimes, 'I love you' can heal & bless!
Remind every one of your friends that you love them.
Even if you think they don't love back, you would be amazed at what those three little words, a smile, and a reminder like this can do..

The Bible tells us that God is our father, you can read about it here:
Ephesians 1:5 and 3:15
1 Thessalonians 3:11-13

Noen av Moses siste ord

"Lytt du himmel, jeg vil tale,

hør ordene fra min munn du jord!
La min lære risle som regn,
min tale dryppe som dugg,
som regnskurer på det grønne gress,
som regndråper over det som gror.
Herrens navn vil jeg forkynne,
og dere skal gi vår Gud ære.
Han er Klippen,
fullkomment er hans verk,
rettferdige er alle hans veier.
En trofast Gud, uten svik,
rettferdig og rettvis er han."

Det er Moses som sier dette til Israels folk i sin siste tale før han døde.

Hvile midt i stormen - Rest In The Middle Of The Storm

Det er ikke mange dager siden jordskjelvet i Japan rystet en hel verden, faren er definitivt ikke over. Forskerne spår nye etterskjelv, befolkningen i og rundt Japan og kanskje resten av verden trues av radioaktivitet. Nøden er stor blant de som lever i området med de enorme ødeleggelsene.

Frykten har, for mange, vokst sterkt og gnager til alle døgnets tider.

Over 365 steder i Bibelen står ordene "frykt ikke". Pussig nok like mange ganger som det finnes dager i året, godt å vite at det ikke er Gud som vil at vi skal frykte for alt som skjer.

Guds tanker for hver enkelt av oss er fred.

Det betyr ikke at motgang, lidelse og katastrofer ikke vil skje, men det betyr at ved å kjenne Gud og leve i Hans nærhet, kan man finne en plass uten frykt for det man møter, uansett om det er sykdom, ulykker, andres ve og vel eller døden selv. 

Det står i Bibelen at fullkommen kjærlighet fordiver frykten. Dette har jeg fått oppleve selv.

Da jeg, for noen år siden, fikk en forståelse/oppdaget hvor høyt Gud elsker meg, forsvant nærmest all frykten for ulike ting, som jeg hadde båret på. Det høres kanskje helt underlig ut og vanskelig å tro, men det er blitt min erfaring. 

Hvis frykten kommer å banker på hos meg, vet jeg at det beste jeg kan gjøre er å være sammen med Jesus gjennom å lese Guds ord eller være i bønn. Jeg snakker også direkte til frykten og ber den om å gå vekk fra meg, for jeg vil ikke gi den rom i mitt liv. Når jeg gjør dette i Jesu navn og samtidig passer på å holde meg nær til Jesu kjærlighet - er det ikke vanskelig å "hvile midt i stormen."  

Gud har ikke ulykkestanker for noen av oss, Han elsker deg og vil at du skal ha det godt og hvile i Hans fred hver dag.
Gud velsigne deg med fred idag.

Far more than rubies.....

The Wife of Noble Character

A wife of noble character who can find?
She is worth far more than rubies.
Her husband has full confidence in her
and lacks nothing of value.
She brings him good, not harm,
all the days of her life.
She selects wool and flax
and works with eager hands.
She is like the merchant ships,
bringing her food from afar.
She gets up while it is still dark;
she provides food for her family
and portions for her servant girls.
She considers a field and buys it;
out of her earnings she plants a vineyard.
She sets about her work vigorously;
her arms are strong for her tasks.
She sees that her trading is profitable,
and her lamp does not go out at night.
In her hand she holds the distaff
and grasps the spindle with her fingers.
She opens her arms to the poor
and extends her hands to the needy.
When it snows, she has no fear for her household;
for all of them are clothed in scarlet.
She makes coverings for her bed;
she is clothed in fine linen and purple.
Her husband is respected at the city gate,
where he takes his seat among the elders of the land.
She makes linen garments and sells them,
and supplies the merchants with sashes.
She is clothed with strength and dignity;
she can laugh at the days to come.
She speaks with wisdom,
and faithful instruction is on her tongue.
She watches over the affairs of her household
and does not eat the bread of idleness.
Her children arise and call her blessed;
her husband also, and he praises her:
“Many women do noble things,
but you surpass them all.”
Charm is deceptive, and beauty is fleeting;
but a woman who fears the Lord is to be praised.
Give her the reward she has earned,
and let her works bring her praise at the city gate.
Proverbs 31:10-31

Don't Waste a Crisis

This artickel is written by John Ortberg.

"I once was part of a survey on spiritual formation. Thousands of people were asked when they grew most spiritually, and what contributed to their growth. The response was humbling—at least for someone who works at a church.

The number one contributor to spiritual growth was not transformational teaching. It was not being in a small group. It was not reading deep books. It was not energetic worship experiences. It was not finding meaningful ways to serve.
It was suffering.
People said they grew more during seasons of loss, pain, and crisis than they did at any other time. I immediately realized that, as a church, we had not even put anybody in charge of pain distribution! So now we are figuring out how to create more pain per attender for maximum spiritual growth.
Actually, the wonderful and terrible thing about crisis is that it's the one resource we do not have to fund or staff or program. It just comes. However, pain does not automatically produce spiritual growth. Ghettos and barrios and abusive homes and trauma wards may produce scarred souls; they can cripple more human spirits than they strengthen.
Crisis can lead to soul strength, but not if the soul is starved of other nutrients, and not apart from certain responses.
If we have not thought carefully about the intersection of crisis and ministry, we may have neglected the most soul-formative moments that occur in the lives of our people. So what does wisdom teach about crisis and the cure of souls?
First, do no harm …
No one wants pain. Not even long-time, mature Christians who want to grow. We will always find ways to avoid pain. Pain itself is a bad thing.
It is a little known fact that in Chinese, the word crisis is made up of two characters: "life" and "stinks."
Well, that may not be true, but the place to begin in crisis is with simple humanity. When someone is in crisis, don't start by teaching, leveraging, or explaining. Just be with.
Perhaps the single most disobeyed command the apostle Paul ever wrote was "Mourn with those who mourn."
He doesn't say, "Give good advice to those who mourn." He doesn't say, "Tell mourners to suck it up because plenty of people have it worse." He doesn't say, "Rebuke mourners because being around someone who's unhappy gets in the way of my own unbridled demand for incessant pleasantness."
No, mourn with those who mourn. We do not need answers or formulas to minister in crisis. Nicholas Wolterstorff is a brilliant Yale philosopher whose 25-year-old son died in a mountain-climbing accident. His Lament for a Son is as searingly painful and beautiful as any book on suffering I know. He points out that what we need—even more than we need answers—is Presence. Wolterstorff writes that what has moved him deeply is the Presence of the Crucified One who chooses to suffer with suffering people. He notes that Scripture says no one can see the face of God and live. He always thought that meant no one can see God's glory and live. But now he wonders if perhaps it means no one can see God's suffering and live...."
If you would like to read the hole artickel, plese press this link: "DONT'T WASTE A CRISIS"