Tanker om anerkjennelse

 

Stykket er skrevet med ønske om  å formidle en sterkere bevissthet om vårt behov for anerkjennelse og hvor vi henter denne fra. Av Lene Hande Orlien

Anerkjennelse, følelsen av å bli satt pris på, er noe alle mennesker søker – bevisst eller ubevisst. Det er vel et grunnleggende behov i oss mennesker, dette at vi vet vi er elsket og at våre ulike bestrebelser blir verdsatt av de rundt oss. Opplevelsen av å bli lagt merke til, bli sett for den man er og bli elsket.

Noen føler seg allerede som barn tilsidesatt, lite verdsatt og mindre elsket og lagt merke til enn andre. Andre blir undertrykt senere i livet og får et vakuum innvendig når det gjelder god bekreftelse av egen person. Uansett om man er bevisst dette eller ikke, kan det prege væremåten vår hvis følelsen av å være mindre verdsatt enn andre får slippe til i livet.

Enkelte voksne mennesker lever med en vedvarende tørst etter anerkjennelse fra sine omgivelser, fordi dette behovet ikke er tilfredsstilt. Det er ikke noe galt i å søke anerkjennelse, det er tvert imot naturlig og hører med til et sunt liv, men mange sliter med at behovet deres ikke blir fylt. Derfor kan man av og til treffe på mennesker som ”går på jakt” etter å bli anerkjent. De har et usunt behov for bekreftelse.

Lever man med en tørst etter anerkjennelse blir man lett litt mer selvopptatt og det blir viktig å gjøre inntrykk gjennom å fortelle om erfaringer eller kunnskap for å bevise at man er verdig til å få beundring eller anerkjennelse. Alle tegn på at man er bedre eller viktigere enn de personene man omgir seg med, føles som bevis for at man er anerkjent og viktig. Man blir også ofte, på en feilaktig måte, knyttet til mennesker som gir en ”de gode ordene”. Posisjoner i familie eller samfunnsliv blir viktig fordi det bekrefter vår verdi. Hvis man søker anerkjennelse fordi man føler seg såret så er det viktig å bli seg bevisst dette. Gamle sår som ikke gror fordi vi hele tiden skraper borti dem, må få ro til å leges slik at den sunne tørsten etter anerkjennelse kan erstatte den usunne tørsten.

Ingen mennesker ønsker å leve med et usunt behov for anerkjennelse. Hvordan kan vi som lever nær, hjelpe dem som er i denne situasjonen?

En naturlig reaksjon hvis man opplever personer som lever slik som beskrevet over, er å trekke seg vekk fra denne ”slitsomme tørsten etter anerkjennelse”. Hvis man gjør det, vil personen føle seg avvist og ikke anerkjent. Såret som ligger til grunn for tørsten, blir skrapet opp på nytt. Sårede mennesker trenger vedvarende kjærlighet og nærhet. De behøver mer enn noen andre at man elsker og går nær. De har behov av sunn støtte og anerkjennelse, men det er alltid viktig å være sann i det man gjør og ikke falle for fristelsen til å gi anerkjennelse og støtte hvis man selv ikke synes man bør gi dette. Personer med sterke anerkjennelsesbehov formelig drar disse reaksjonene ut av de som de møter eller lever sammen med. Ingen er tjent med manipulert oppførsel selv om det er for oppfylle et behov. Usunne behov bør møtes med sunne reaksjoner.

Hvordan kan man hjelpe seg selv hvis man er en person med usunne behov for anerkjennelse?

Ditt usunne behov for bekreftelse og anerkjennelse ødelegger for at du får det fordi folk ikke orker å være opptatt av deg og det du gjør hele tiden. Så det å få nok bekreftelse fra mennesker blir nesten umulig, det blir som en ond sirkel. Jeg tror at den eneste sunne måten å lege et slikt sår på er å finne frem til Guds kjærlighet og bekreftelse – Gud anerkjenner deg fordi ”Han vevet deg i mors liv”, Han ønsket at du skulle bli født, Han har telt hårene på ditt hode og Han har en plan for dine dager her på jorden.

 Jeg har selv erfart hvordan kjærligheten fra Gud som Far har vært med å lege mitt behov for å bli sett og lagt merke til. Jeg har alltid visst at Gud elsker meg, men å erfare Hans kjærlighet personlig kan lege de sårene vi har båret på og skrapt opp igjen år etter år. Bibelen forteller oss om Guds store kjærlighet til menneskeheten, men den formidler også i historie etter historie om Guds farskjærlighet. Personlig kjærlighet fra Gud til deg.Hvordan Han bryr seg om detaljene i våre liv og hvordan Hans hjerte strekker seg ut i kjærlighet fordi Han lengter etter gjensvar fra hver enkelt av oss på at vi elsker Ham og tar imot Hans legende og ufortjente kjærlighet. Det finnes ikke oppskrift på hvordan dette skjer. Hver enkelt må søke Gud. Det finnes ikke en riktig eller feil måte å søke Gud på, let etter Ham, snakk med Ham, oppsøk de som kaller seg Hans barn – søk Gud av et helt hjerte, så vil Han la seg finne. Da jeg fant Ham og Hans farshjerte kunne jeg hver dag være i Hans nærhet, bli sett, elsket og anerkjent for den jeg er. Mitt hjerte ble mettet av kjærlighet og anerkjennelse.

Ved å hente mitt behov for anerkjennelse og verdi fra Gud, frigjør jeg mine medmennesker fra ”kravet” om å bekrefte meg til enhver tid. Om de skulle ”glemme” meg og min fortreffelighet, vet jeg at Gud ikke gjør det. Jeg er i sentrum for Hans kjærlighet. Jeg blir varm og glad når jeg blir bekreftet av mennesker rundt meg, men jeg blir ikke bundet opp til og avhengig av deres ord, for Gud har allerede mettet meg med kjærlighet og bekreftelse.

Paulus setter lyset på en viktig sannhet som handler om dette temae:. Avhengighet av anerkjennelse fra mennesker kan føre til ulydighet mot Gud. Noen ganger er Gud og menneskers interesser svært ulike og hvis vi kommer i skjæringspunktet har vi en utfordring. Er man fri fra usunt behov for anerkjennelse stiller man sterkere. Da er hensynet til rett og galt viktigere enn hensynet til mitt behov for bekreftelse og anerkjennelse.

Paulus beskriver det i sitt brev til Galaterne: ” Prøver jeg nå å bli anerkjent av mennesker – eller av Gud? Vil jeg bare være mennesker til lags? Var det fremdeles mennesker jeg ville være til lags, da var jeg ikke Kristi tjener.” Noen ganger kan man måtte avskrive seg retten til å bli anerkjent av mennesker for å gå den veien Gud ber deg gå. 

Don't Waste a Crisis

This artickel is written by John Ortberg.

"I once was part of a survey on spiritual formation. Thousands of people were asked when they grew most spiritually, and what contributed to their growth. The response was humbling—at least for someone who works at a church.

The number one contributor to spiritual growth was not transformational teaching. It was not being in a small group. It was not reading deep books. It was not energetic worship experiences. It was not finding meaningful ways to serve.
It was suffering.
People said they grew more during seasons of loss, pain, and crisis than they did at any other time. I immediately realized that, as a church, we had not even put anybody in charge of pain distribution! So now we are figuring out how to create more pain per attender for maximum spiritual growth.
Actually, the wonderful and terrible thing about crisis is that it's the one resource we do not have to fund or staff or program. It just comes. However, pain does not automatically produce spiritual growth. Ghettos and barrios and abusive homes and trauma wards may produce scarred souls; they can cripple more human spirits than they strengthen.
Crisis can lead to soul strength, but not if the soul is starved of other nutrients, and not apart from certain responses.
If we have not thought carefully about the intersection of crisis and ministry, we may have neglected the most soul-formative moments that occur in the lives of our people. So what does wisdom teach about crisis and the cure of souls?
First, do no harm …
No one wants pain. Not even long-time, mature Christians who want to grow. We will always find ways to avoid pain. Pain itself is a bad thing.
It is a little known fact that in Chinese, the word crisis is made up of two characters: "life" and "stinks."
Well, that may not be true, but the place to begin in crisis is with simple humanity. When someone is in crisis, don't start by teaching, leveraging, or explaining. Just be with.
Perhaps the single most disobeyed command the apostle Paul ever wrote was "Mourn with those who mourn."
He doesn't say, "Give good advice to those who mourn." He doesn't say, "Tell mourners to suck it up because plenty of people have it worse." He doesn't say, "Rebuke mourners because being around someone who's unhappy gets in the way of my own unbridled demand for incessant pleasantness."
No, mourn with those who mourn. We do not need answers or formulas to minister in crisis. Nicholas Wolterstorff is a brilliant Yale philosopher whose 25-year-old son died in a mountain-climbing accident. His Lament for a Son is as searingly painful and beautiful as any book on suffering I know. He points out that what we need—even more than we need answers—is Presence. Wolterstorff writes that what has moved him deeply is the Presence of the Crucified One who chooses to suffer with suffering people. He notes that Scripture says no one can see the face of God and live. He always thought that meant no one can see God's glory and live. But now he wonders if perhaps it means no one can see God's suffering and live...."
If you would like to read the hole artickel, plese press this link: "DONT'T WASTE A CRISIS"

Veien blir til mens du går?

På mange måter blir veien/livet til etterhvert som vi går/lever.

Bibelen forteller at Gud ga mennesket en fri vilje, dette innebærer at vi selv bestemmer over egne valg i eget liv.

Omstenigheter som møter oss gjennom livet styres i stor grad av valg som vi selv og de menneskene omkring oss gjør.

Likevel er det rart hvordan vi mennesker ofte snur oss til Gud når vonde ting skjer i livet og blir sinte på Gud eller legger skylden på Ham for at vi møter motgang og kriser. Også glemmer vi at før motgangen og krisen inntraff forsøkte vi kanskje å skyve Gud bort i et hjørne i livet og ville ha minst mulig med Ham å gjøre?

Det er lov å være sint og stille spørsmål til Gud, Han er tålmodig med oss og hører gjerne på hva vi har å si. Hans ønske er å få vise deg og meg hvor høyt Han elsker oss, akkurat slik en kjærlig far elsker sitt barn og beskytter det mot farer og hjelper til når ting går imot oss.

Veien/livet blir til ettersom vi går/lever og tar daglige valg om hvordan vi vil reagere på de omstendighetene vi møter.

Livet er fylt av både gleder og sorger, men midt i disse gode og vonde opplevelsene har jeg en trygg skulder å legge hode på - for meg er Gud blitt en kjærlig Far som alltid støtter og oppmuntrer meg til å gjøre det gode eller som tilgir og hjelper meg å reise meg hvis jeg har falt.

Hvem er Gud for deg?

Oppmuntre hverandre

I Gud - In God

Tilgivelse - Forgiveness

TILGIVELSE:

I Matteus 18.21-35 står det en lignelse om en tjener som ikke ville tilgi.
Han fikk selv ettergitt en veldig stor gjeld, men ville ikke ettergi en liten gjeld til en medtjener.
Gud har tilgitt oss all skyld og gitt oss alt i Jesus. Når vi da velger å ikke tilgi hverandre så oppfører vi oss som denne tjeneren som ikke ville tilgi.
Hvis vi derimot får se våre liv i lys av forsoningsverket og skjønner hvilken stor nåde vi er blitt vist, kan vi lettere tilgi.
Å tilgi betyr: å benåde, ettergi gjeld, oppgi tanken på hevn, slippe
Det er sikkert mange andre definisjoner også som er i samme retning.
Jeg og du kan forløse mennesker som har såret oss, og stole på at Gud ordner opp i den saken det gjelder. Når vi gir nåde kan vi selv leve i nåden.
Om vi krever rettferdighet må vi ta imot det på alle områder i livet vårt, og det vil bli et bytte som langt fra er til vår fordel.
Nåden triumferer over dom!
I Hebreerbrevet 12. 14-15 står det skrevet om å være på vakt så ikke noen kommer bort fra Gus nåde, og så er det nevnt om bitterhets røtter som smitter mange.
Som sjelesørger i mange år, og ut fra egen erfaring, vet jeg at dette er et kjempeproblem i manges liv. Derfor er det nødvendig at vi hjelper hverandre til å bli kvitt utilgivelse og rense våre liv ifra bitterhet. Veldig mye, både psykisk og fysisk helbredelse manifesteres i kjølvannet av tilgivelse. Det er dessuten fantastisk og kjenne på den følelsen av å være nybadet i nåden.
Likevel kan det være slik at selv om vi tilgir, må tilliten bygges opp igjen over tid. Noen situasjoner er så spesielle også, at det kanskje aldri vil være tilrådelig med ny kontakt. Uansett er det likevel et stort poeng i tilgivelsen. Den løser det negative båndet som oppstår i situasjoner der utilgivelsen råder, og gir mulighet til å gå videre med sitt eget liv.
Tillit er en gave vi får av et annet menneske, ikke noe vi kan kreve.
Kanskje lurt at vi tenker på det, før vi opptrer i hverandres liv "som elefanter i et glassmagasin"!!!
Mennesket er skjørt skapt og må behandles med varsomhet.

Innlegget er skrevet av Britt Høiland

Forbilde - Imitator

Min sjel tørster - my soul thirsts

Dette er en salem skrevet av David, Israels andre konge. Da David skrev denne salmen var han på flukt i den judeiske ørken.

Vi kjenner til to ganger som David måtte flykte ut i ødemarken. Den første gangen var da Saul, kongen i Israel, stod David etter livet på grunn av misunnelse og redsel for at David skulle ta kongemakten fra ham.
Den andre gangen vi leser om David på flukt er mange år etter at han er blitt konge. Hans egen sønn Absalom, står ham etter livet. Absalom forsøkte å forræde sin egen far for å overta kongemakten selv. Det lyktes ham ikke.
For oss som leser denne salmen idag, blir det et sterkt eksempel på hvordan man gjennom de vanskeligste og mest fryktfulle tider i livet kan ta sin tilflukt til Gud og søke Ham av hele sitt hjerte.
David vitner om at han til tross for den håpløse situasjonen han er kommet i, ser han Guds miskunnhet, makt og herlighet.
David har kommet langt som menneske. Han klarer å sette seg selv og sine egne behov i andre rekke for å søke Gud og Hans nærhet. Dette oppmuntrer meg idag.
Gud vil komme nær til oss når vi søker Ham.

Det er vår - It's spring!

En del av livet som kristen er dette å hele tiden leve i åpenhet overfor Gud. Bevisstheten over at Han kjenner oss bedre enn vi kjenner oss selv, samtidig som Han elsker oss høyere enn vi kan elske oss selv er trygg, synes jeg.

Å ransake noe, betyr vel å rydde godt, få full oversikt over det som befinner seg der og muligens bruke skarpt lys for å se godt bort i enhver mørk krok.

Å bli ransaket av Gud, kan oppleves vondt. Når vi ser våre dårlige sider, smerter det på innsiden.

Det positive er at når vi ser noe, kan vi også gjøre noe med det og Gud er ikke en distansert Gud som ønsker at vi skal ordne opp i ting selv, Han vil innvolvere seg og i kjærlighet hjelpe oss, Han har også en skulder ledig som man kan gråte på hvis det skulle være nødvendig.

Det eneste vi må gjøre er å invitere Ham inn i situasjonene og de hverdagslige tingene vi står i

....lykke til med våroppryddingen......

Kjenne Gud / To know God

Vi er alle sammen kjent av Gud, Han er genuint interessert i hver enkelt av oss.

Men vi kan også selv kjenne Gud - hvilken invitasjon!

Å bli kjent med Han som skapte himmel og jord, og som eier all kunnskap, kjærlighet og visdom.

Vi lærer Gud å kjenne gjennom å omgås Ham gjennom f.eks å snakke med Ham om hverdagslige ting, innlemme Ham i våre hverdagslige sysler. Spør Ham om spørsmål, be Ham om råd - åpne livet for Ham gjennom at vi deler våre helt enkle hverdagslige gjøremål med Ham.

De som gjør det, vil lærer Ham å kjenne.

Våg å gjøre deg selv sårbar innfor Gud, vis Ham dine innerste følelser og tanker.

Gi Ham av deg selv både på godt og vondt - Han tåler det.....og du vil finne trøst og glede i Hans nærhet.

Ikke fordømt? (No condemnation)

Det er ingen grunn til å hverken føle seg eller være fordømt hvis man har tatt imot Jesus Kristus som frelser. Vi kan gjøre gale ting som vi behøver å erkjenne og gjøre opp for innfor oss selv og våre medmennesker, men forholdet til Gud berøres ikke av våre dårlige gjerninger etter at vi er blitt frelst.
Forholdet til oss selv og våre medmennesker blir påvirket av synd, frimodigheten vår innfor Gud kan også påvirkes negativt, men Gud ser oss som skyldfrie fordi Jesus har tatt all vår skyld og synd på seg, når vi blir frelst og sier Ja til å ta imot Jesus som redningsmannen (frelseren) i vårt liv.
Jesu frelse dekker over alle gjerninger vi gjør.

En av våre utfordringer er å tro dette og tilgi oss selv og leve så ydmykt at vi lett kan be de vi har såret eller syndet mot om tilgivelse, slik at relasjonene våre kan være rene.

Når man har sett denne sannheten er det ikke vanskelig å bære over med andre menneskers synder mot oss, for vi er da klar over hvilken stor gjeld vi selv er ettergitt.
Å få leve i fellesskap med Gud er og blir bare nåde (en gave) ingenting noen av oss har gjort seg fortjent til.

Opp-ned og Bak-fram

Om å dele med andre....

Direkte ord fra Bibelen idag.

Når vi skal formidle ord, har vi lett for å gjøre det enkelt for de som hører på å komme med unnskyldninger, slik at man kan bort-argumentere det man selv ikke har så lyst til å gjøre.

Gud derimot, vet at det beste for oss er å gjøre det som er rett, derfor taler Han direkte på sak.

Selv om bibelverset idag er hentet fra en av lov-avsnittene i Bibelen, og vi som lever idag, strengt tatt ikke må leve etter loven Gud gav fordi Jesus har betalt prisen for alle våre lovbrudd - så er det jo slik at vi som elsker Gud og er takknemlig for den frelsen Jesus har tilveiebragt, gjerne vil gjøre det som er etter Guds behag.

Å gjøre godt mot andre er noe Gud elsker at vi gjør, for det er slik Han er.....

Byrder

Det finnes få ting som oppmuntrer og gleder oss mennesker på en slik måte som når noen går nær til oss på en omsorgsfull måte når vi har det vanskelig.
Vi møter på situasjoner gjennom livet som blir til byrder som kan være tunge å bære alene.
Når noen bryr seg, hjelper oss praktisk eller lytter til de ordene vi vil si, er de med på å gjøre byrden/det vasnkelig i livet litt lettere.
Sammen er vi sterkere enn når vi står alene.
At vi atpåtil kan få være med å oppfylle "Kristi lov" som jeg tror sikkert må være kjærlighetens lov: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og all din forstand og din neste som deg selv", må jo være et pluss!
Oppfordringen går til deg og meg om å vise omsorg og være tilgjengelig for mennesker som trenger det med det vi forvalter av midler og talenter.

Tro og utholdenhet

Guds rike

Ramsalt

Den gylne regel

Lurt tips