Tanker om anerkjennelse

 

Stykket er skrevet med ønske om  å formidle en sterkere bevissthet om vårt behov for anerkjennelse og hvor vi henter denne fra. Av Lene Hande Orlien

Anerkjennelse, følelsen av å bli satt pris på, er noe alle mennesker søker – bevisst eller ubevisst. Det er vel et grunnleggende behov i oss mennesker, dette at vi vet vi er elsket og at våre ulike bestrebelser blir verdsatt av de rundt oss. Opplevelsen av å bli lagt merke til, bli sett for den man er og bli elsket.

Noen føler seg allerede som barn tilsidesatt, lite verdsatt og mindre elsket og lagt merke til enn andre. Andre blir undertrykt senere i livet og får et vakuum innvendig når det gjelder god bekreftelse av egen person. Uansett om man er bevisst dette eller ikke, kan det prege væremåten vår hvis følelsen av å være mindre verdsatt enn andre får slippe til i livet.

Enkelte voksne mennesker lever med en vedvarende tørst etter anerkjennelse fra sine omgivelser, fordi dette behovet ikke er tilfredsstilt. Det er ikke noe galt i å søke anerkjennelse, det er tvert imot naturlig og hører med til et sunt liv, men mange sliter med at behovet deres ikke blir fylt. Derfor kan man av og til treffe på mennesker som ”går på jakt” etter å bli anerkjent. De har et usunt behov for bekreftelse.

Lever man med en tørst etter anerkjennelse blir man lett litt mer selvopptatt og det blir viktig å gjøre inntrykk gjennom å fortelle om erfaringer eller kunnskap for å bevise at man er verdig til å få beundring eller anerkjennelse. Alle tegn på at man er bedre eller viktigere enn de personene man omgir seg med, føles som bevis for at man er anerkjent og viktig. Man blir også ofte, på en feilaktig måte, knyttet til mennesker som gir en ”de gode ordene”. Posisjoner i familie eller samfunnsliv blir viktig fordi det bekrefter vår verdi. Hvis man søker anerkjennelse fordi man føler seg såret så er det viktig å bli seg bevisst dette. Gamle sår som ikke gror fordi vi hele tiden skraper borti dem, må få ro til å leges slik at den sunne tørsten etter anerkjennelse kan erstatte den usunne tørsten.

Ingen mennesker ønsker å leve med et usunt behov for anerkjennelse. Hvordan kan vi som lever nær, hjelpe dem som er i denne situasjonen?

En naturlig reaksjon hvis man opplever personer som lever slik som beskrevet over, er å trekke seg vekk fra denne ”slitsomme tørsten etter anerkjennelse”. Hvis man gjør det, vil personen føle seg avvist og ikke anerkjent. Såret som ligger til grunn for tørsten, blir skrapet opp på nytt. Sårede mennesker trenger vedvarende kjærlighet og nærhet. De behøver mer enn noen andre at man elsker og går nær. De har behov av sunn støtte og anerkjennelse, men det er alltid viktig å være sann i det man gjør og ikke falle for fristelsen til å gi anerkjennelse og støtte hvis man selv ikke synes man bør gi dette. Personer med sterke anerkjennelsesbehov formelig drar disse reaksjonene ut av de som de møter eller lever sammen med. Ingen er tjent med manipulert oppførsel selv om det er for oppfylle et behov. Usunne behov bør møtes med sunne reaksjoner.

Hvordan kan man hjelpe seg selv hvis man er en person med usunne behov for anerkjennelse?

Ditt usunne behov for bekreftelse og anerkjennelse ødelegger for at du får det fordi folk ikke orker å være opptatt av deg og det du gjør hele tiden. Så det å få nok bekreftelse fra mennesker blir nesten umulig, det blir som en ond sirkel. Jeg tror at den eneste sunne måten å lege et slikt sår på er å finne frem til Guds kjærlighet og bekreftelse – Gud anerkjenner deg fordi ”Han vevet deg i mors liv”, Han ønsket at du skulle bli født, Han har telt hårene på ditt hode og Han har en plan for dine dager her på jorden.

 Jeg har selv erfart hvordan kjærligheten fra Gud som Far har vært med å lege mitt behov for å bli sett og lagt merke til. Jeg har alltid visst at Gud elsker meg, men å erfare Hans kjærlighet personlig kan lege de sårene vi har båret på og skrapt opp igjen år etter år. Bibelen forteller oss om Guds store kjærlighet til menneskeheten, men den formidler også i historie etter historie om Guds farskjærlighet. Personlig kjærlighet fra Gud til deg.Hvordan Han bryr seg om detaljene i våre liv og hvordan Hans hjerte strekker seg ut i kjærlighet fordi Han lengter etter gjensvar fra hver enkelt av oss på at vi elsker Ham og tar imot Hans legende og ufortjente kjærlighet. Det finnes ikke oppskrift på hvordan dette skjer. Hver enkelt må søke Gud. Det finnes ikke en riktig eller feil måte å søke Gud på, let etter Ham, snakk med Ham, oppsøk de som kaller seg Hans barn – søk Gud av et helt hjerte, så vil Han la seg finne. Da jeg fant Ham og Hans farshjerte kunne jeg hver dag være i Hans nærhet, bli sett, elsket og anerkjent for den jeg er. Mitt hjerte ble mettet av kjærlighet og anerkjennelse.

Ved å hente mitt behov for anerkjennelse og verdi fra Gud, frigjør jeg mine medmennesker fra ”kravet” om å bekrefte meg til enhver tid. Om de skulle ”glemme” meg og min fortreffelighet, vet jeg at Gud ikke gjør det. Jeg er i sentrum for Hans kjærlighet. Jeg blir varm og glad når jeg blir bekreftet av mennesker rundt meg, men jeg blir ikke bundet opp til og avhengig av deres ord, for Gud har allerede mettet meg med kjærlighet og bekreftelse.

Paulus setter lyset på en viktig sannhet som handler om dette temae:. Avhengighet av anerkjennelse fra mennesker kan føre til ulydighet mot Gud. Noen ganger er Gud og menneskers interesser svært ulike og hvis vi kommer i skjæringspunktet har vi en utfordring. Er man fri fra usunt behov for anerkjennelse stiller man sterkere. Da er hensynet til rett og galt viktigere enn hensynet til mitt behov for bekreftelse og anerkjennelse.

Paulus beskriver det i sitt brev til Galaterne: ” Prøver jeg nå å bli anerkjent av mennesker – eller av Gud? Vil jeg bare være mennesker til lags? Var det fremdeles mennesker jeg ville være til lags, da var jeg ikke Kristi tjener.” Noen ganger kan man måtte avskrive seg retten til å bli anerkjent av mennesker for å gå den veien Gud ber deg gå.